Rekommendationen för den ändring av alkohollagen som trädde i kraft i juli 2005 gavs från Sosialdepartementet 11 juni 2004. I propositionen om ändringen av alkohollagen beskrivs huvudlinjerna i norsk alkoholpolitik:

Hovedlinjer i norsk alkoholpolitikk

Totalforbruket av alkohol i den norske befolkningen har siden 1993 vært økende. I 1993 var forbruket beregnet til 4,55 liter ren alkohol pr. innbygger over 14 år, mens det i 2003 var økt til 6,03 liter. Forbruket er imidlertid svært skjevt fordelt: Det typiske mønsteret er at man enten drikker sjelden og lite, eller ofte og mye. 10 pst av befolkningen står for rundt 50 pst av konsumet. Dette drikkemønsteret medfører alkoholskader som i stor grad er knyttet til beruselse, som for eksempel ulykker, vold og overgrep. Selv om gruppen med høyt forbruk har forhøyet risiko for alkoholrelaterte skader, skjer det største antallet skader i gruppen med moderat forbruk, fordi denne gruppen omfatter langt flere mennesker. Forebyggende tiltak rettet mot denne gruppen er derfor viktig for å begrense skadevirkningene av alkohol.

Det har vært en kraftig økning i alkoholforbruket blant ungdom de siste ti årene. Ungdomsundersøkelsen fra SIRUS viser at mens det beregnede gjennomsnittlige alkoholforbruket i første halvdel av 1990-tallet i aldersgruppen 15–20 år ble beregnet til omkring 3 liter ren alkohol per år, var det i 2003 på hele 5,6 liter ren alkohol. Det er trolig flere grunner til den senere tids økte forbruk av alkohol både i befolkningen generelt og blant ungdom spesielt. Økt kjøpekraft, økt reisevirksomhet, og en viss justering av de virkemidlene vi tradisjonelt har tatt i bruk, har alle trolig virket i samme retning. Alkohol er også blitt godt forbrukerstoff i media, og mulige positive helseeffekter av et moderat alkoholforbruk har fått stor oppmerksomhet.

Alkohollovens bestemmelser er, sammen med en restriktiv avgiftspolitikk, de viktigste virkemidlene i norsk alkoholpolitikk. Alkoholloven inneholder tiltak for å begrense alkoholforbruket. Blant de mest sentrale er å begrense antallet salgs- og skjenkesteder gjennom et bevillingssystem, å kontrollere utøvelsen av bevillingene, begrensede salgs- og skjenketider, bestemte påbud og forbud, herunder reklameforbudet, og lovbestemte aldersgrenser.

Internasjonal forskning og forbruksstatistikk viser at norsk alkoholpolitikk har vært effektiv i forhold til å begrense totalkonsumet. I europeisk sammenheng ligger Norge svært lavt også etter at det er gjort anslag over uregistrert forbruk. Kunnskapsoppsummeringer viser at Norge bruker de virkemidlene som er effektive i forhold til å redusere alkoholforbruket og dermed skadene. Samtidig viser forskning at det er svært vanskelig å endre drikkemønstre på befolkningsnivå.

Vi står derfor nå i fare for både å få økt totalforbruk av alkohol, samtidig som vi ikke får endret de skadelige drikkeskikkene. Regjeringen ønsker å møte denne utfordringen ved ikke bare å søke å opprettholde de virkemidlene som vi vet er effektive, men også ved å utvikle nye kompensatoriske tiltak. Dette utviklingsarbeidet er nødvendig fordi enkelte av de tradisjonelle virkemidlene vi bruker kan vise seg å bli vanskelig å opprettholde fullt ut i et stadig mer integrert Europa. Samtidig deltar regjeringen aktivt sammen med andre land for å få økt fokus på alkoholproblemene i politikkutformingen både innenfor EU/EØS, WHO og WTO.

till propositionen i sin helhet: Om lov om endringer i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. og enkelte andre lover